Industrikonferansen i Bodø er et årvisst arrangement i regi av Norsk Industri og Nordland Fylkeskommune som samler industrifolk, politikere, og representanter fra de store organisasjonene i arbeidslivet (Norsk Industri, NHO, LO), fra hele Norge, men kanskje spesielt fra Nord-Norge.
Årets arrangement fant sted på Hotell Ramsalt den 28-29. september, og hadde temaet «Kraften til å skape endring». Det dreide seg ikke om endring generelt, men om oppbygging av helt nye verdikjeder knyttet til batterier, hydrogen, og dekarbonisering. Innledningen til Anniken Hauglie, Viseadministrerende Direktør NHO, satte agendaen da hun presenterte «Felles energi- og industripolitisk plattform» til NHO/LO, med åtte hovedpunkter: havvind, batteri, hydrogen, O&G, CCS&CCU, dekarbonisering prosessindustrien, fornybar og digitalisering, og energieffektivisering. Samme beskjeden kom fra Peter Handley, Head of the Energy-Intensive Industries and Raw Materials Unit and the Clean Hydrogen Alliance in the European Commissions DG Growth, helt på slutten av konferansen. Selv så kan jeg legge til plastavfall, som er et synlig problem på mange måter (forbrenning, ikke gjenvinning; mikroplast; forsøpling i naturen).
I det følgende skal jeg ta på meg labbransjehatten, ikke Nemko Norlab-hatten, og gi perspektiver på følgende fire problemstillinger: i) Hva er nåsituasjonen mhp. norsk labindustris tilstedeværelse i disse verdikjedene? ii) Kan labindustrien støtte prosessindustrien i byggingen av disse verdikjedene, og mer generelt, bidra til dekarbonisering av samme? iii) Hvor stort er markedet for oss (fordi «grønt skifte med røde tall vil ikke skje»), og hva slags forretningsmessige gevinster kan labindustrien realisere å være til stede i disse verdikjedene? iv) Hva konkret er bærekraftsimperativet til norsk labindustri, dersom vi skal gjøre en forskjell.
Om (i), hva er nåsituasjonen mhp. norsk labindustris tilstedeværelse i disse verdikjedene: Jeg estimerer det norske markedet for industrielle labanalyser (kun eksternt sourcede tjenester, ikke inkludert in-house, ikke inkludert medisinske laboratorier) til i størrelsesorden NOK 2.2b, med rundt 6-8 aktører med omsetning på over NOK 100m. En typisk storforbruker av labtjenester i prosessindustrien (i bred forstand) bruker i størrelsesorden 0.5-1.0% av omsetningen på kjøp av slike tjenester, en gjennomsnittsbruker vesentlig mindre. I sum, dette er en liten bransje med mange små aktører der hver aktør er en liten leverandør (i prosent av innkjøpsvolum) til sine kunder.
Per i dag tror jeg også norsk labindustri selger lite til produsenter av hydrogen, som uansett må dreie seg om små volum (jeg mistenker mesteparten går ut av landet, alternativt til forskningsinstitutter) og batterier (der man vel har bygd opp mye kapasitet in-house?). Det sagt, norske FoU-organisasjoner er i ferd med å posisjonere seg her, med forskningslaber. SINTEF-gruppen gjør eksempelvis en NOK 45m investering i batterilab, se https://www.sintef.no/siste-nytt/2021/nytt-laboratorium-og-sintefs-150-batteriforskere-skal-lofte-norsk-konkurransekraft-pa-batterier/, og IFE ser ut til å gjøre tilsvarende investeringer, se https://ife.no/olje-og-energiministeren-apnet-ifes-nye-batterilaboratorium/. En tilsvarende situasjon ekssisterer for hydrogen, se for eksempel https://www.kyst.no/article/ny-hydrogen-lab-aapner-for-groennere-lakseproduksjon/.
Om (ii), kan labindustrien støtte prosessindustrien i byggingen av disse verdikjedene, og mer generelt, bidra til dekarbonisering av samme: La oss starte med Tom Jensen, CEO i Freyr, som snakket om deres søkelys på «speed, scale, og sustainability», og Terje Andersen, CEO Morrow Batteries, som har valgt å rekruttere utenlands. Grunnleggende så er et laboratorium kompetanseintensivt og kapitalintensivt, og å bygge for speed og scale i en slik situasjon er krevende. Den gode nyheten: vi i norsk labindustri kan bidra med speed og scale, gjennom ulike outsourcing-modeller. Outsourcing av labvirksomhet til eksterne leverandører tillater ny virksomhet å bygge skalerbar kompetanse og instrumentpark på tidsskala uker og måneder, ikke måneder og år, noe som betyr tidskompresjon med en faktor på i størrelsesorden ti. Outsourcing betyr også OPEXifisering av CAPEX (= investering labinstrumenter med ukjent fremtidig utnyttelsesgrad), som kan være en viktig vurdering for en nystartet bedrift med spesialiserte og ukjente behov.
Om (iii), hvor stort er markedet for oss, og hva slags forretningsmessige gevinster kan labindustrien realisere å være til stede i disse verdikjedene: NHO anslår i sin rapport https://www.nho.no/tema/energi-miljo-og-klima/artikler/batterier-kan-bli-det-neste-store-norske-industrieventyret/ 30 000 arbeidsplasser og omsetning på NOK 90 milliarder i 2030. Hvis vi antar at 0.25% (ikke 0.5-1.0% grunnet mye oppbygging av in-house laber) av dette går til kjøp labtjenester av dette, så betyr dette et potensielt adresserbart marked på NOK 200-250m. Veksten i sluttkundemarkedet, estimeres til rundt 12-18% (se f.eks. https://www.rystadenergy.com/newsevents/news/press-releases/electric-vehicle-boom-to-trigger-spending-of-$560-billion-to-build-li-ion-battery-factories-this-decade/ og https://www.globenewswire.com/news-release/2021/04/08/2206703/28124/en/Global-Battery-Market-Report-2020-2027.html ), og man kan anta at samme vekstrate vil observeres i markedet for labtjenester. Dette er for batterier alene, i tillegg kommer hydrogen og plast. Vårt anslag er at batteri og hydrogen vil representerer et adresserbart marked for norsk labindustri på rundt NOK 200-400m i 2030, med årlige vekstrater i størrelsesorden 10-15%. Dette utgjør 10-20% av dagens totalmarked for labtjenester. Og dette er et marked der norsk laboratorieindustri stiller med fortrinn over internasjonale laboratoriebedrifter. Bra for miljøet, bra for våre kunder = prosessindustrien, bra for våre aksjonærer.
Det skal dog tas forbehold om at norsk batteriindustri og hydrogenindustri kan finne andre løsninger enn norske leverandører av labtjenester på sitt behov for slike tjenester, hvorvidt in-house eller ved å sende til utenlandske laber.
Et annet viktig at punkt her, som kom tydelig frem på konferansen, var at bærekraftige bedrifter er mer attraktive i kapitalmarkedene og får lavere kapitalkostnad = pengene går til bærekraftige selskaper. Dette ble tydelig understreket av Cilia Holmes Indahl, leder EQT Foundation; Thina Saltvedt fra Bærekraftig Finans, Nordea, om «Ny industri kan bygges på grønn energi»; og Maxfield Weiss fra CDP Europe, om «Global capital – where it is going and why. A temperature check on industrial investments». Dette var om norsk prosessindustri, men gjelder selvsagt også norsk labindustri med vekstambisjoner.
Om (iv), hva konkret er bærekraftsimperativet til labindustrien i Norge, dersom vi skal gjøre en forskjell: Jeg har identifisert følgende fem forutsetninger for at vi skal kunne være relevante i denne diskusjonen:
- Relevant kompetanse (hydrogen, batterier): Utdanningsnivået i norsk labbransje er generelt høyt, med typisk 50% av ansatte med ingeniørutdannelse eller mer (og med en og annen Ph.D. i alle de største labselskapene). Hydrogen og batterier en likevel nye industrier og skal vi være relevante som rådgivere for hydrogenindustrien og / eller batteriindustrien, må vi likevel styrke kompetansen på disse fagområdene.
- Kompetanse på rapportering og transparens, tenk GRI (Global Reporting Initiative) og CDP (Carbon Disclosure Project): Et konkurransefortrinn til norsk (blå og grønn) hydrogenindustri og batteriindustri er at de er rene. Dette vil kreve dokumentasjon, ikke bare av egen prosess, men også av forsyningskjedene. Tenk scope 3 i CDP. ISO 14001 er her bare et startpunkt.
- Hastighet og smidighet: Alle de de store batteriselskapene (kanskje med unntak av Hydros batterisatsing, sammen med Equinor og Panasonic, der Hydros representant kom over som noe bakoverlent) betonet eksistensen av et tidsvindu på et mindre antall år. Tom Jensen, CEO i Freyr var glassklar: «speed, scale, sustainability». Dette kravet vil bli direkte overført til leverandørindustrien, inkludert de aktørene i labindustrien som skal lykkes med hydrogen eller batterier.
- Skala: Både batteriindustrien og hydrogenindustrien er kapitalintensive industrier med store enheter. Navnet ‘gigafabrikker’ sier alt. Det er nok slik at leverandører til disse industriene må også være store. Som sagt, kun 6-8 av labselskaper med operasjon i Norge omsetter i dag for mer enn NOK 100m.
- Industri 4.0 og nye forretningsmodeller: Batteri- og hydrogenproduksjon er helt nye industrier uten en arv av gamle prosesser og gammelt produksjonsutstyr. at disse industriene vil gå rett på 4.0, og det betyr at også leverandørene til disse industriene må beherske industri 4.0-teknologier og forretningsmodeller.
Lykkes vi i norsk labindustri med dette, så blir markedsadgang og internasjonalisering viktige problemstillinger om noen år. Kort sagt: Blir vi gode i Norge, sammen med solide norske industriaktører i hydrogen og batterier og basert på en tydelig hjemmemarkedsfordel, blir vi også relevante internasjonalt. Da er det ikke store internasjonale aktører som kommer til Norge med skalafordeler, men labselskaper i Norge som går til utenlandet med hjemmemarkedsforutsetninger. Spennende tanke, eh?
Avslutningsvis vil jeg ta av meg bransjehatten og istedenfor ta på meg Nemko Norlab-hatten. Hvordan står det til med bærekraft og oss på Mo, «Norges beste industrihovedstad» som det ble sagt? Tja, jeg må nok innrømme at vi ikke er helt i mål. Det sagt, vi er ISO 14001, og av 4 (pågående) + 3 (i prosess / omsøkte) større FoU-prosjekter i selskapet, er 5 eller 71% knyttet til bærekraft / sirkularisering. Vi er også i ferd med å starte opp strategiske initiativer rettet mot batteri og hydrogen. Et spesielt interessant prosjekt er CiVaCh, som har som mål å bygge kortreiste, sirkulære verdikjeder for plastavfall på Helgeland, med GRI-basert rapportering av miljøgevinster per verdikjede. Prosjektpartnere er Nova Sea, Kvarøy, Kystinkubatoren, Østbø, NCP, SINTEF Nord, og SINTEF Helgeland. For mer om CiVaCh, se https://prosjektbanken.forskningsradet.no/en/project/FORISS/321484 .
Helt til slutt er det fristende å kommentere strekken jeg observerte i industrilaget, fra de som tenkte industrielle lokomotiver (ref. Håvard Moe, konserndirektør i Elkem og leder Process21), til de som tenkte stat (ref. Are Tomasgard, Sekretær i LO), til de som tenke oppstart (inkl. Tom Jensen, men også representanter Morrow og Beyonder), til de som tenkte virkemiddelapparatet (inkl. Tone Lunde Bakker, CEO Eksportfinansiering Norge). Uenigheten gjaldt spesielt kapital, der Freyr i gikk på børs på NYSE i juli og Tom Jensen sier at «kapital er ikke problem», mens LO og de store norske industriselskapene synes å tenke at staten må bidra mer («vi må bruke statens muskler»). Dette må være Industrikonferansens konundrum, at de med penger, ønsker at staten bidrar; men de uten penger, men gode forretningsideer knyttet til bærekraft, vurderer at kapital ikke er et problem (utover at norske investormiljøer har vist seg lite fremoverlente)? Takk til arrangørene i Norsk Industri for et som vanlig utmerket arrangement. Man får en grunn til å tenke. For mer om konferansen, se industribodo.no.